Høyesterett har 12. november 2015 avsagt dom som gir viktige føringer om beviskrav ved skade som anføres å være påført ved anbefalte eller påbudte vaksinasjoner. Statens og allmennhetens interesse for folkehelsen i at vaksinasjonsprogrammer følges gjør at det er gitt lavere beviskrav for å sannsynliggjøre erstatningskrav for skader som følge av slike vaksinasjoner. Dommen styrker skadelidtes erstatningsrettslige vern ved skader som følge av vaksinasjoner.
Dommen innebærer at staten vil være ansvarlig for skader hvor det er praktisk mulighet for at denne har sin årsak i vaksine. Det er lavere enn det alminnelige årsakskavet i erstatningsretten hvor det kreves at det er mer enn 50% sannsynlighet for at en skade skyldes en bestemt årsak (overvektsprinsippet).
Staten kan fri seg fra ansvar dersom staten kan påvise at det foreligger andre konkrete skadeårsaker som er mer sannsynlige enn vaksinen. Staten har bevisbyrden og det som kreves er altså alminnelig sannsynlighetsovervekt.
Nærmere om dommen:
Saken gjaldt en 12 år gammel gutt som fikk diagnosen multippel sklerose (MS) noen måneder etter at han hadde mottatt sin andre dose av MMR-vaksinen. Spørsmålet var om sykdommen kan være forårsaket av vaksinen slik at vilkårene for erstatning etter pasientskadeloven § 3 andre ledd, sammenholdt med smittevernloven § 8-2 første ledd, var oppfylt. Det var usikkert om gutten ville ha utviklet MS selv om han skulle ha hatt den i subklinisk form ved vaksinasjonen. Det ble derfor lagt til grunn at gutten ikke i overskuelig framtid ville ha utviklet MS-symptomer uten MMR-vaksinen. Siden staten ikke hadde godtgjort at en annen årsak var mer sannsynlig enn MMR-vaksinen, var staten erstatningspliktig for skaden. Anken ble forkastet.
Høyesterett fastslår i dommen at det må foreligge en årsak som ikke bare kan forklares teoretisk, men som har en praktisk mulighet til å bli realisert. Dette betyr at årsakskonstatering må kunne underbygges med egenskaper ved vaksinen og medisinsk viten. Staten anførte for Høyesterett at årsaksforklaringen må være i samsvar med «allment akseptert medisinsk viten. Det var Høyesterett ikke enig . Høyesterett uttaler: “Konsekvensen av å kreve «allment akseptert medisinsk viten», vil da bli at skadevirkninger der det er uenighet om årsaken i medisinsk vitenskap, ville falle utenfor erstatningsordningen. Dette kan jeg ikke se er i tråd med lovgivers intensjoner. Tvert imot må forarbeidene forstås slik at det ikke skal være skadelidtes risiko at det ikke er mulig å føre fullgodt vitenskapelig bevis når det ut fra annen bevisførsel kan etableres en praktisk mulighet for årsakssammenheng”. Det kan således konstateres årsakssammenheng også i tilfeller der det er uenighet i medisinsk viten om vaksinen kan føre en bestemt type skade så lenge det er praktisk mulighet for det.
Staten anførte for Høyesterett at lovens forarbeider må leses slik at beviskravet kun innebærer en mindre begrensning i overvektsprinsippet, med andre ord at det ligger nært opp til sannsynlighetsovervekt. Høyesterett var ikke enig i det. Høyesterett utaler at det som kreves for å sannsynliggjøre ansvar er at det må foreligge en praktisk mulighet for at skadefølgen kan inntreffe. Høyesterett uttaler at “Selve bevisterskelen er ikke eksplisitt angitt, men må etter min mening ligge lavt” og at en så lav bevistersker ” vil være nødvendig for at bestemmelsen skal få sin tilsiktede virkning”, Høyesterett uttaler at det innebærer at staten vil kunne bli ansvarlig i tilfeller hvor det rent faktisk ikke er årsakssammenheng.
Skrevet av Bjørn Ove Blomholm Engelstad.