Skade oppstått ved bryting kan anses som ulykke under fritidsulykkeforsikring

Advokatfullmektig Bjørn Ove Blomholm Engelstad bisto en skadelidt i sak for Oslo tingrett 25. mai 2016. Spørsmålet i saken gjaldt om en skade oppstått under brytetrening var å anses som en ulykke under en fritidsulykkeforsikring. Skadelidte pådro seg 7. januar 2014 en komplisert håndleddskade i forbindelse med et kast som gikk galt under brytetrening. Ved gjennomføringen av kastet satte hånden hans seg fast under t-skjorten til treningspartneren. Dette gjorde at han mistet kontrollen over treningspartneren og falt bakover med treningspartneren over seg i stedet for å rotere treningspartneren rundt. Treningspartneren landet på hånden hans med full tyngde. Skadelidte arbeidet som kabinsjef i Norwegian Air Shuttle ASA. På skadetidspunktet var han sikret gjennom en personalforsikring med fritidsskadeforsikring som hans arbeidsgiver hadde tegnet hos saksøkte, DNB Livsforsikring AS.

Skaden ble meldt til selskapet, men selskapet avslo å dekke kravet fordi saksøkte mente det ikke forelå en ulykkesskade.

Skadelidte påklagde avgjørelsen til Finansklagenemnda der han tapte med dissens 4-3. Flertallet uttalte at ” Ulykkesbegrepet må tilpasses den risiko som forsikrede med vilje utsetter seg, dvs. den risiko som han med viten og vilje aksepterer ved å delta i den aktuelle sportslige aktiviteten. Brytning er en kampsport hvor kast og fall er en naturlig del av utøvelsen av idretten og ved å delta i brytning må man være innstilt på å akseptere at både en selv og motstander faller/lander andre steder enn tiltenkt. Etter flertallets syn er dette en del av den risiko som er en del av brytingen og skadehendelsen må anses å ligge innenfor den risiko som følger av aktiviteten bryting”.

Vi anførte i retten at det forelå en klar ulykke etter vilkårene i forsikringen. Vi anførte videre at selskapet ved ikke å unnta bryting fra forsikringsvilkårene slik selskapet hadde gjort med boksing, har forsikret skadelidte ved skader oppstått under bryting. Det ble anført at selskapets tolkning av ulykkesbegrepet er så streng at det ville være vanskelig å tenke seg at skader oppstått ved bryting i det hele tatt ville være dekket. Det er villedende når selskapet da ikke har unntatt bryting fra dekningen slik som med boksing. Selskapet er nærmest til å bære ansvaret for uklare forsikringsvilkår. Vi la videre frem bevis som viser at bryting er en idrett med lav skaderisiko. Det ble anført at aksept av risiko-synspunkter ikke har noen plass i forsikringsretten.

Retten uttaler i dommen at selskapet på dette området full mulighet å lage en avtale som tar aktiviteter med spesiell risiko ut av fritidsulykkesforsikringen, og det gjøres i stor utstrekning i avtalepraksis. Når selskapet ikke har foretatt en slik begrensing i vilkårene så må det medføre at ulykker ved bryteaktivitet vanligvis vil være dekket. Bryting er dermed innenfor det risikoområdet som dekkes av forsikringen. Retten peker videre på at selskapene i forhold til slik fritidsulykkeforsikring må ha en klar opplysningsplikt jf. lovens § 13-1, hvis de vil unndra seg ansvar for store skadegrupper som for eksempel fall etter ski eller snøbrettkjøring.

I dommen fremkommer at retten reiste spørsmål til saksøktes prosessfullmektig om hvilke bryteskader som eventuelt ville vært dekket hvis saksøktes syn fikk gjennomslag. Han nevnte da mangler ved matta eller at en bryter ikke fulgte reglene og slo. En slik fortolkning ville rettens syn helt bryte med klarhets- og kausualitetsvilkårene som følger forskringsavtaleloven § 13-6.

Retten uttaler deretter at den således legger til grunn at ulykkesskader ved bryting i utgangspunkt vil være dekket av forsikringen fordi det ikke er gjort noe unntak fra dette i vilkårene.
Retten behandlet deretter spørsmål om det forelå en ulykkesskade etter vilkårene.

Retten uttaler at drøftelsen av om en fallskade ved utforkjøring er dekket vil være svært forskjellig om det er en profesjonell utøver som søker dekning etter yrkesskadeforsikringslova eller om det er en amatør som etter et uhell søker dekning etter en fritidsskadeforsikring.

Retten mente derfor at dommen i Rt 2006 s 1642 (Fotballspillerdommen) ga liten veiledning, men at det er mer hensiktsmessig å gå tilbake til begrepet ulykkesskade og drøftelsen Rt-1988-394.
Retten uttaler at det vesentlige i avgjørelsen er påpekningen av en plutselig ytre fysisk begivenhet.
Retten uttaler at “[D]ette må drøftes ut i fra risikobildet. Retten har tidligere slått fast at vilkårene i utgangspunkt dekker bryting.
Retten finner det sannsynliggjort at fallskaden i hånden som skyldes et forfeilet kast med plutselig skade forårsaket av den ytre kraftige påkjenning er uventet i fritidsaktiviteten bryting. Skaden er forårsaket av en plutselig ytre fysisk begivenhet. Det er et ytre uhell som medførte skaden”.

Til slutt uttaler retten at den heller ikke finner at saksøktes anførsel om kontroll og mangel på kontroll og aksept av risikoresonnementer kan føre fram. Selskapet måtte i så fall ha tatt inn en slik klausul om bryting i avtalen i samsvar med forsikringsavtaleloven § 13-6