• Vei, vann og avløp

  • Advokatfirmaet Salomon Johansen

REFUSJON VEI, VANN OG AVLØP

 

Det er et gammelt prinsipp i norsk rett at eiere av tilstøtende eiendommer må bidra økonomisk når vei og ledninger anlegges eller forbedres.

Hvilke tiltak som utløser et refusjonskrav er uttømmende regulert i plan- og bygningsloven § 18-3:

"Den som vil legge, omlegge, fornye eller utvide godkjent offentlig veg eller godkjent offentlig hovedledning for vann og avløpsvann, herunder også særskilt overvann, kan kreve sine utlegg refundert. Private refusjonskrav er betinget av at tiltaket kan pålegges i medhold av § 18-1. Med veg menes anlegg som nevnt i § 18-1.

    Videre kan refusjon kreves av den som i medhold av reguleringsplan vil legge ut grunn til eller opparbeide felles avkjørsel, felles gårdsplass, annet fellesareal for flere eiendommer eller parkbelte langs industristrøk. Private refusjonskrav er betinget av at tiltaket kan pålegges i medhold av § 18-2. Endelig kan den som vil legge, omlegge eller utvide privat anlegg for transport av vann eller avløpsvann i område som inngår i arealplan, kreve refusjon."

Det er altså offentlig vei og anlegg for transport av vann og avløpsvann som er refusjonsberettiget etter bestemmelsens første ledd.

Etter bestemmelsens annet ledd er visse tiltak som skal være i privat eie refusjonsberettiget. Det gjelder felles avkjørsel, felles gårdsplass, annet fellesareal for flere eiendommer eller parkbelte langs industristrøk og private anlegg for transport av vann eller avløpsvann.

Med felles avkjørsel menes en privat vei som skal brukes av to eller flere eiendommer. Den som skal bebygge en tomt kan i medhold av plan- og bygningsloven § 18-2 få pålegg om å opparbeide slik vei fra egen tomtegrense frem til offentlig vei. Ekspropriasjonsrett til dette formålet finnes i plan- og bygningsloven § 16-5 annet ledd.

Når refusjonsoppgjøret er gjennomført blir de ulike eiendommene sameiere i veien (veilag) og de må holde den ved like, se veiloven §§ 54 og 55. Blir det senere aktuelt for andre eiendommer å bruke veien – og veien i mellomtiden ikke har blitt offentlig – må de enten inngå avtale med sameierne eller ekspropriere rett etter veiloven § 53 første ledd.

Refusjonsenheten er den geografiske strekningen hvor det foregår en sammenhengende opparbeidelse av refusjonspliktige tiltak og hvor utgiftene til disse tiltakene skal fordeles på strekningens refusjonspliktige areal. En vei er for eksempel en refusjonsenhet.

Det følger av plan- og bygningsloven § 18-6:

"Refusjon for tiltak som nevnt i § 18-3 første ledd belastes ubebygd areal som blir byggeklart etter §§ 18-1 og 18-2, enten tilknytningen til anlegget skjer direkte eller gjennom privat veg eller stikkledning. Som ubebygd areal regnes også ubebygd del av bebygd eiendom når den ubebygde del kan bebygges selvstendig. Det samme gjelder del av bebygd eiendom som ikke kan bebygges selvstendig, dersom eksisterende bebyggelse utgjør mindre enn 2/3 av tillatt utnytting."

Når det gjelder veier, så utelukker ikke bestemmelsen refusjonsplikt for bakenforliggende eiendommer som får tilknytning til veien som blir opparbeidet.

I dom fra Asker og Bærum tingrett 02.06.15, saksnr. 14-180963TVI-AHER/1 slår domstolen fast at refusjonspliktig areal er kun ment å omfatte bakenforliggende eiendommer som får tilknytning gjennom privat vei. De som får tilknytning til den nye opparbeidede veien gjennom allerede etablert offentlig vei, er ikke refusjonspliktig.

Annerledes vil det nok stille seg dersom de bakenforliggende eiendommen tidligere har fått midlertidig dispensasjon for veiopparbeidelsesplikten.

Reglene om dette følger av plan- og bygningsloven § 18-5 "samtlige utgifter som har vært nødvendige" for å oppfylle kravene i §§ 18-1 og 18-2.

Eksempler på utgifter som kan kreves dekket er, utgifter til grunnerverv, fjerning av gjerder og vegetasjon, utgifter til ulempeerstatning, avsavnsrenter m.m.

Det kan være en omfattende prosess å fastslå hva som er "nødvendige utgifter".

Refusjonsbeløpet skal være begrenset til den verdiøkningen som tiltaket antas å føre med seg, jf. pbl. § 18-7 annet ledd.

Kommunen skal foreta en foreløpig refusjonsberegning, jf. pbl. § 18-8.

Ved fastsettelse av det endelige refusjonsbeløpet, og det tidligere er godkjent kostnadsoverslag for utførelsen, skal det endelige refusjonsbeløpet ikke overstige det oppgitte kostnadsoverslaget med mer enn 15 prosent, jf. pbl. § 18-9 annet ledd.